Fallskjermhopping i Cairns: Hopp fra 16 000 fot

Fallskjermhopping i Cairns: Hopp fra 16 000 fot

Etter en måned i Australia virket fallskjermhopping i Cairns som en passende måte å avslutte en episk tur på

Jeg kollapset ned i puten med det distraherte uttrykket til en som sto overfor 200 kanaler og ikke et anstendig TV-program i mellom. Jeg sukket, så gjespet jeg og bøyde meg.

Etter syv dager med dykking i Great Barrier Reef og all undringen og adrenalinet som følger med det, virket det som en enkel sak å avslutte vår månedslange reise over Australia med to dager på et hotell i Cairns. Jada, det var et flott pannekakehus nede i gaten, og ja, Aangan rundt hjørnet hadde utmerket indisk mat, men etter å ha telt, fotturer, seilt og dykket oss gjennom dette landet på kontinentstørrelse, var vi ikke fornøyd med et stille farvel.

Forresten, vi hadde fortsatt noen mil igjen på Greyhound 10 000 KM-passet som vi kjøpte for transport og tur (nå erstattet av Whimit-passet). Vi hadde brukt opp mesteparten av kvoten vår på krysset fra Adelaide til Alice Springs og deretter Airlie Beach til Cairns, i tillegg til en nabotur i Melbourne og to netters camping på Uluru. Overraskende nok hadde vi fortsatt nok miles igjen for fallskjermhopping i Cairns, så vi bestilte ivrig en flyreise med Skydive Australia.

alt="Våren vår venter på fallskjermhoppet i steinhauger">Atlas og støvlerVognen vår venter

Peter og jeg har begge vært fallskjermhoppere før, og dette var en mulighet til å nyte opplevelsen med førstehåndskunnskap om hva du kan forvente. Så vi sto opp før soloppgang og samlet oss nede for henting kl. 05.00.

Inne i minibussen var en gruppe på seks passasjerer, alle med grå øyne og edru, kanskje ennå ikke klar over hva som ventet dem. Da det ble daggry utenfor, la vi merke til teppet av tunge skyer som så ut til å skjelve og skjelve på en fillete himmel. Hvis det regnet, ble fallskjermhoppet avlyst; På 16 000 fot står regndråper på linje som nåler fordi de faller mye raskere enn vann.

Krysser fingrene for godt vær, ankom vi Skydive Center og fullførte nødvendig papirarbeid og, til en viss irritasjon, en innveiing (en rettferdig regning etter en måned med knuste Avo-frokoster). Vi tok på oss løse bukser og stramme stropper og så deretter en instruksjonsvideo.

alt="Klar til å hoppe i fallskjerm i hauger av stein">Atlas og støvlerKlar til å fly

Utenfor ble været dårligere og vi ventet tålmodig mens instruktørene våre undersøkte. Etter omtrent en time fikk vi grønt lys og pakket inn i varebilen med en blanding av frykt og begeistring.

Instruktørene var typisk gung-ho: alle sprakk av entusiasme og flammende overflod da vi gikk til flyplassen. Saken med adrenalinjunkier er at de aldri blir lei av adrenalin. I opprøret ble vi på en eller annen måte salvet til en «dødsgruppe».

Dessverre ville det ikke bli noen prøve på skjebnen, for så snart vi nådde flyplassen smalt værvinduet igjen. Utblåste ventet vi på flyplassen i en halvtime før vi dro tilbake til administrasjonssenteret.

alt="Mørk himmel mens du hopper fallskjerm inn i steinhauger">Atlas og støvlerDyster himmel

To av gruppen vår dro da de hadde et fly å ta den ettermiddagen. Vi andre ble bedt om å vente en stund til. Kanskje vår siste dag i Australia ville vært en våt eksplosjon tross alt. Vi ventet en time til til Peters behov for kaffe oppveide behovet for fart. Vi forsikret instruktørene våre om at vi fortsatt ønsket å hoppe og ville komme tilbake rett etter kaffen.

Som sod lov krever, akkurat da vi ankom kaffehuset, ringte en instruktør og ba oss bringe den tilbake. Et annet vindu hadde åpnet seg. Denne gangen pakket vi inn i bussen med en følelse av sviktende håp; himmelen utenfor virket verre enn før.

Vi trengte ikke å ha vært redde, for så snart vi ankom ble vi bedt om å sette på utstyret og dra til flyet. Adrenalinet begynte å pumpe igjen. Da vi gikk ombord på flyet la jeg merke til at Peter var rolig og avslappet, i full kontrast til vårt første fallskjermhopp. Som han sa i City Girl, Country Boy, jeg rykket så vidt den første gangen jeg hoppet ut av flyet mens han var en byge av eksplosiver.

Det er ikke dermed sagt at det ikke var nerver involvert. En kunde som hang utenfor flyet ba om utsettelse. Hvis dette hadde vært mitt første fallskjermhopp, ville han kanskje gitt meg en pause, men slik det sto så følte jeg meg rolig og avslappet.

Da vi hoppet ut av flyet, i stedet for å kikke og skrike som første gang, så jeg meg rundt, nøt utsikten og nøt følelsen av å fly.

Vi kjørte gjennom kondenserte skyer og jeg så at det var sant: i denne høyden og hastigheten svir dråpene som nåler. Heldigvis regnet det ikke enda og vi kom oss raskt gjennom den vonde delen.

Etter et minutt med fritt fall advarte instruktøren min Ken meg om at han trakk i snøret. Vi skjøt opp i et spennende hastverk og deretter en unaturlig ro: en merkelig følelse av farse, som om dette på en eller annen måte var uvirkelig.

• alt=“Fallschirmspringen in Cairns“>
• alt=“Bereit zum Fallschirmspringen in Steinhaufen“>
• alt=“Fallschirmspringen in Cairns“>
• alt=““>
• alt=““>
• alt=““>
• alt=“Fallschirmspringen in Cairns“>
• alt=““>

Atlas og støvler

Ken ga meg tøylene og jeg manøvrerte oss under hans veiledning. Etter en kort stund ga jeg gladelig opp kontrollen (det er en grunn til at jeg unngår å kjøre bil). Mens vi vevet og svaiet, var jeg glad jeg hadde tatt en reisesykepille. Første gang vi hoppet i fallskjerm ble jeg helt kvalm etter å ha tegnet sirkler på himmelen. Denne gangen var det ingenting annet enn ærefrykt.

Snart var det på tide å stige ned. Vi raste mot bakken og jeg løftet bena som vist i instruksjonsvideoen. Da Ken traff bakken, svingte jeg føttene ned også. Vi svaiet et øyeblikk, så roet vi oss mens det rene adrenalinet strømmet gjennom årene våre.

alt=“Feiring etter flyvning etter fallskjermhopping i Cairns”>Atlas og støvlerFeiring etter flyreise etter fallskjermhopping i Cairns

Vi hylte og hylte – det eneste mulige svaret på å slenge 16 000 fot gjennom himmelen. Peter ble med meg igjen og vi tenkte på hvordan dette var annerledes enn vårt første fallskjermhopp. Det var mindre skummelt, men like spennende.

Ken stilte oss spørsmålet han stiller alle flyene sine: Ville du gjort det igjen? Peter og jeg stoppet opp og smilte så. Ja. Selvfølgelig ville vi gjort det igjen. Og slik endte vår australske odyssé, og for en passende slutt.

Fallskjermhopping i Cairns: det viktigste

Hva: Fallskjermhopping i Cairns, Australia.

Hvor: Vi bodde på Park Regis City Quays Hotel i Cairns, en ren og praktisk base for å utforske byen og utover. Rommene er romslige og funksjonelle og har kjøleskap, mikrobølgeovn og koselig balkong.

Det er et basseng på taket og et avslappet salongområde ved siden av resepsjonen. Park Regis City Quays tilbyr også en rekke leiligheter, inkludert et alternativ med 2 soverom med stor balkong, kjøleskap i full størrelse og mikrobølgeovn.

Når: Cairns er en inngangsport til Great Barrier Reef og derfor er den beste tiden å besøke juli til oktober på grunn av god sikt og lite regn og vind.

Hvordan: Vi gikk fallskjermhopping i Cairns med Skydive Australia, et profesjonelt antrekk som fikk oss til å føle oss 100 % trygge og komfortable.

Selve Cairns kan nås med bil fra Hertz Australia, med buss fra Greyhound Australia eller med fly til Cairns flyplass. Bestill innenlands- eller utenlandsflyvninger med Skyscanner til de beste prisene.

old=““>

Australia er et stort land. Hvis du heller vil gi fra deg planleggingen, anbefaler vi G Adventures og deres Australia-turer for små grupper.

Lonely Planet Australia er en omfattende reiseguide til landet, ideell for de som ønsker å både utforske toppattraksjonene og ta veien mindre reist.

Oppdrag: Atlas & Boots

      .