Langt hjemmefra

Langt hjemmefra

Vel, det slår A12. Hvis jeg var hjemme, ville jeg drukket morgenkaffen i leiligheten vår i femte etasje, og sett på og lyttet til trafikken i den travle gaten og krysset nedenfor. Togene ville trekke inn og ut av Newbury Park t-banestasjon, og tok tusenvis av pendlere til jobb i det travle og støyende London sentrum. Jeg er ikke hjemme. Egentlig er jeg langt hjemmefra.

Klokken er 05:30 og solen har nettopp stått opp. Jeg drikker fersk svart kaffe dyrket lokalt på Tanna – en vulkansk øy i Vanuatu. Det er ikke melk, men jeg har mye sukker i for å gjøre opp for det. Vi la merke til dette på balkongen vår i Surfside i Pango-distriktet i Efat, Vanuatu. En sterk, kjølig bris blåser fra havet og tidevannet er ute. Bak oss står månen fortsatt høyt på himmelen, mens til venstre stiger solen over horisonten og gjør skyene til en myk rosa nyanse. Bølgene bryter bare noen få meter under oss.

"Hva mer kan vi be om?" spør Kia. "Kanskje litt melk," sier jeg og smiler.

Jetlag gjorde at vi stod opp tidlig. Vi ankom klokken to i går ettermiddag etter en veldig lang reise fra London via Singapore og Australia. Totalt brukte vi rundt 24 timer på et fly og det tok nesten 36 timer fra start i London til landing i Port Vila på tvers av tre kontinenter. Vi var utslitte og trengte desperat en dusj, men viktigst av alt, vi ankom trygt med bagasjen og, bortsett fra litt sølt ris og karri på buksene mine på den andre flyturen, uten noen uhell.

Etter å ha tatt av fra Brisbane, sovnet jeg og våknet like etterpå til turkise skjær, sandstrender og grønne øyer under oss. Da jeg sjekket flyruten antar jeg at det var Ny-Caledonia, men jeg er ikke sikker. Våre første glimt av målet vårt var ganske dramatiske, men det var ikke bare blå himmel og drømmende hvit sand. Det var ettermiddag, overskyet og regn.

Etter en ganske lang kø i tollen, et smil og et stempel fra betjenten, tok vi den ventende bagasjen fra løpende bånd, vekslet raskt noen dollar til den lokale valutaen (Vatu) og dro ut for å ta en taxi til overnattingsstedet vårt. Vi fant øya tropisk, frodig og grønn, varm og fuktig, men med en kjølig havbris som blåste over oss.

Da vi kom til hotellet var det litt forvirring: vi må kanskje bytte rom for vår tredje natt, men Samantha, den australske eieren, sier til oss "ikke bekymre deg". Vi stoler på at hun gjør det riktig, så vi gikk til rommet vårt. Det er rett på stranden, luftig og kjølig med flott utsikt. Takene er stråtak og innredningen er enkel – akkurat passe.

Vi var helt rystet, så etter en rask dusj og en rask spasertur på stranden bestemte vi oss for å ta en rask lur og stå opp til middag kl. 18.00. Det gikk ikke helt etter planen. Tolv timer senere våkner vi etter vår "raske lur" og her er vi - det lengste vi noen gang har vært hjemmefra. Den første dagen av "vår reise for livet". Det er det. Jeg kan ikke helt forstå det. Denne morgenen sitter vi på balkongen vår, ser på soloppgangen over Stillehavet og lukter havluften. Hvis dette er et tegn på ting som kommer, så...vel, hva mer kan vi be om?

Vi er her og vi er glade. Det vil ta en stund å finne seg til rette, men vet du hva? Ikke bekymre deg. La oss gå og spise frokost på strandhuset.

Oppdrag: Atlas & Boots

      .