Langt hjemmefra

Langt hjemmefra

Vel, det slår A12. Hvis jeg var hjemme, drakk jeg morgenkaffen min i leiligheten vår i femte etasje og så og hørte på trafikken på den travle gaten og krysset nedenfor. Togene skulle ankomme og strekke seg på Newbury Park -t -banestasjonen og bringe tusenvis av pendlere til å jobbe inn i det travle og høye sentrum av London. Jeg er ikke hjemme. Jeg er faktisk langt hjemmefra.

Klokka er 05:30 og solen har nettopp steg. Jeg drikker fersk svart kaffe som dyrkes på stedet på Tanna - en vulkansk øy i Vanuatu. Det er ingen melk, men jeg har tilsatt mye sukker for å kompensere for det. Vi la merke til på balkongen vår i Surfside i Pango -distriktet Efat, Vanuatu. En sterk, kjølig bris blåser fra havet og flommen er der. Bak oss er månen fremdeles høyt på himmelen, mens solen åpnes over horisonten til venstre og skyene dyppet i en skånsom rosa farge. Bølgene bryter bare noen få meter under oss.

"Hva kan vi ha mer?" Spør Kia. "Kanskje litt melk," sier jeg med et smil.

Jetlag sørget for at vi står opp tidlig. Vi ankom to i går ettermiddag etter en veldig lang reise fra London via Singapore og Australia. Totalt brukte vi omtrent 24 timer på et fly, og det tok nesten 36 timer fra starten i London til landing i Port Vila over tre kontinenter. Vi var utmattet og trengte presserende en dusj, men det viktigste: Vi kom trygt med bagasjen og, bortsett fra noe sølt ris og karri, på buksene mine i den andre flyturen, uten sammenbrudd.

Etter å ha startet i Brisbane, sovnet jeg og våknet kort tid etter turkise skjær, sandstrender og grønne øyer. Da jeg sjekket flyveien vår, antar jeg at det var nytt Calmedonia, men jeg er ikke sikker. Vårt første blikk på målet vårt var ganske dramatisk, men det var ikke bare blå himmel og drømmende hvit sand. Det var ettermiddag, overskyet og det regnet.

Etter en ganske lang linje ved tollvesenet, et smil og et stempel av tjenestemannen, tok vi tak i vår ventende bagasje fra transportbåndet, byttet raskt noen få dollar til den lokale valutaen (Vatu) og tok oss utenfor for å ta en taxi for vår innkvartering. Vi fant øya tropisk, frodig og grønn, varm og fuktig, men med en kjølig havbris som blåser over oss.

Da vi ankom hotellet, var det litt forvirring: Vi må kanskje endre rommet for vår tredje natt, men Samantha, den australske eieren, forteller oss: "Ikke bekymre deg". Vi stoler på at hun gjør det riktig, så vi dro til rommet vårt. Det ligger rett på stranden, luftig og kjølig med flott utsikt. Takene er halmdekket og innredningen er enkel - helt riktig.

Vi ble absolutt rystet, så etter en kort dusj og en kort spasertur til stranden bestemte vi oss for å ta en kort lur og stå opp til middagen klokka 18.00. Det gikk ikke etter planen. Tolv timer senere våkner vi for vår "raske lur", og her er vi - så langt som aldri før hjemmefra. Den første dagen "vår livstur". Det er det. Jeg kan ikke helt forstå det. I morges sitter vi på balkongen vår, ser på soloppgangen over Stillehavet og lukter havluften. Hvis dette er et tegn på at ting vil komme, så ... vel, hva kan vi like mer?

Vi er her og vi er glade. Det vil ta litt tid før du bosetter deg i, men vet du hva? Ingen bekymring. La oss gå og spise frokost i strandhuset.

Oppdragserklæring: Atlas & Boots

 .