Expedition Island Pride: Dyphavsressurser eller miljøødeleggelse?

Expedition Island Pride: Dyphavsressurser eller miljøødeleggelse?

Fascinerende skatter ligger i dvale i havet: mangan, nikkel, kobolt og kobber, bundet i form av manganknuter, og venter på å bli oppdaget. Disse mineralene er av eksepsjonell verdi på grunn av deres bruk i moderne teknologi, spesielt i batterier for elbiler og vindturbiner. Muligheten for å høste disse råvarene i dyphavet vekker lyst og er gjenstand for aktuell forskning.

En grundig analyse av mulige miljøpåvirkninger av råstoffutvinning finner sted om bord på forskningsekspedisjonen «Island Pride». ARTE-reporter Michael Stocks og kameramannen hans er det eneste filmteamet som følger satsingen og dokumenterer testingen av en stor undervannshøster som har som mål å effektivt dyrke havbunnen. Imidlertid trekkes oppmerksomheten mot kontroversene uttrykt av forskjellige forskere. Mange forskere frykter at gruvedrift av manganknuter alvorlig kan forstyrre den delikate marine økologien, og føre til heftige diskusjoner i det vitenskapelige miljøet og utover.

Debatten om råvarer fra havet

Det finnes ulike tilnærminger til temaet dyphavsgruvedrift rundt om i verden. Mens Tyskland, som har lisens i Clarion-Clipperton-sonen mellom Hawaii og Mexico, har erklært et moratorium for dyphavsgruvedrift for å forske på de økologiske konsekvensene, er mange andre land og selskaper skeptiske til slike restriksjoner. I følge Federal Institute for Geosciences and Natural Resources kan Tyskland dekke 6 % av kobberbehovet, 51 % av nikkelbehovet og til og med 80 % av koboltbehovet ved å utnytte disse mineralressursene.

Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) planlegger å etablere forskrifter for dyphavsgruvedrift om sommeren. Dette kommer midt i økende interesse ettersom over 20 medlemsland i ISA, samt store selskaper som BMW, Google, Samsung og Volvo, uttrykker en felles interesse for havressursutvinning. I mellomtiden har Japan allerede skaffet lisenser og planer om å utvinne sjeldne elementer i sin økonomiske sone, noe som potensielt betyr at landet kan sikre sine råvareforsyninger i flere tiår. Japan støtter ikke et moratorium og driver derfor aggressiv utnyttelse av sine marine ressurser.

Situasjonen i Tonga

Øystaten Tonga har også ambivalente syn på dyphavsgruvedrift. Regjeringen samarbeider med et selskap for å utnytte muligheten for å utvinne manganknuter for å rehabilitere det skrantende budsjettet. Fiskere i området er imidlertid bekymret og frykter at dette kan ha en negativ innvirkning på fiskebestander og turisthvalsafari. Et sivilsamfunnsforum krever til og med et forbud mot dyphavsgruvedrift, mens Geological Survey ser økonomiske muligheter i Tonga. Tonga kan tjene opptil USD 2,50 per tonn løftede manganknuter, med potensiell gruvedrift på opptil tre millioner tonn årlig.

Debatten om dyphavsgruvedrift holder ikke bare forskere, myndigheter og bedrifter på lur, men reiser også spørsmålet om balansen mellom teknologisk fremgang og miljøvern: Hvor mye er vi villige til å risikere for råvarene våre og hvilken fremtid ønsker vi å skape for havene? Et svar på dette venter fortsatt ettersom «Island Pride»-ekspedisjonen kommer til bunnen av naturen.

Ytterligere informasjon er tilgjengelig på prisme og daglige nyheter.