Seillogg uke 5 – Airlie Beach til Townsville

Seillogg uke 5 – Airlie Beach til Townsville

Denne uken var den femte uken jeg har bodd på en seilbåt og seilt østkysten av Australia.

Vi var endelig klare til å dra nordover og legge Pinseøyene bak oss.

Airlie Beach til Double Bay

Vår første ankerplass var Double Bay, bare noen timer på Airlie Beach. Vi dro tidlig på en krystallklar, rolig morgen.

Vi hadde greie 15 knops vind utenfor hekken, nesten uten dønning. Dette gjorde det til et behagelig seil rundt oddene og inn i Double Bay.

Double Bay Wildlife

Vi hadde hørt at det var mye dyreliv i vannet i Double Bay. Dette ble umiddelbart bekreftet da vi så en belg med niser som boltret seg ved inngangen til bukta.

Vi ankret opp like etter middag og tok oss rett og slett tid til å slappe av og slappe av i den bortgjemte ankerplassen. Igjen var vi den eneste båten i sikte.

På ettermiddagen så vi mer dyreliv, inkludert haier, noen skilpadder og store ørner som flyr over hodet.

Double Bay til Gloucester Island

Den andre seilingsdagen var nok en kort avstikker til Gloucester Passage. Planen vår var å ankre enten rett utenfor Gloucester Island eller foran Montes Resort.

På grunn av økende vind valgte vi sistnevnte, som ga litt mer beskyttelse for overnattingen. Selv om det ikke var mye å utforske, var det nok et vakkert sted. Vi utforsket strendene og cruiset bukten i vår anbud.
alt=“SEILPROTOKOLL UKE 5 AIRLIE BEACH TIL TOWNSVILLE MONTES RESORTANKORPLASS”>

Gloucester Island til Cape Upstart

Vi bestemte oss for at Bowen egentlig ikke var et sted vi ønsket å sjekke ut. I stedet bestemte vi oss for å ta en lengre sprint forbi Bowen og inn til Cape Upstart.

For den lange reisen på rundt 10 timer la vi avgårde kl. 03.30 og seilte inn i sterk vind og store hav. Selv om det føltes litt røft i det bekmørke miljøet, var det ingenting i forhold til det som ventet oss dagen etter.

Å se soloppgangen over vannet var ganske spektakulært.

Noen timer senere, etter å ha mistet en enorm spansk makrell på en slepeline, seilte vi forbi Abbott Points kulllastingsanlegg. Det var rart å se det personlig, spesielt etter å ha lest så mye om kontroversen rundt Adanis nye kulltoglinjer i området.
alt="ABT PUNKSEILING">

Kapp oppkomling

Vi ankom endelig Cape Upstart tidlig på ettermiddagen. Vinden hadde tatt seg enda mer så vi bestemte oss for å seile dypere inn i neset mot fastlandet i håp om bedre beskyttelse.

For de som seiler og leter etter en ankerplass, vil jeg sterkt anbefale å velge en nærmere Kapp. Når du seiler innover i landet, blir åsene mer utsatt og vannet mindre attraktivt.

Cape Upstart til Cape Bowling Green

For en dag. Nok en tidlig avgang for en planlagt 10 timers mellomlanding fra Cape Upstart til Cape Bowling Green.

Dårlig vær

Da vi seilte ut av det lune vannet i bukta, økte vinden raskt til opptil 30 knop etter hvert som dønningen økte. Det ble ubehagelig å rulle så vi måtte cruise ut på havet for å unngå at bølgene brøt på strålen.

Ettersom vindene fortsatte å øke og bølgene vokste seg høyere, fortsatte vi med et enkelt revet fremseil.

Mot slutten av et vilt løp hadde vi fortsatt de smale, skiftende sandbarene like ved Cape Bowling Green. Dette området er kjent som et tøft sted for sjømenn, komplett med et 3500 tonns vrak like utenfor spyttet.

Likevel presset vi på og surfet nedover 10 fots bølger mens 30 knops kuling presset oss bakfra. Vi klarte å nå en toppfart på 10,6 knop med bare et halvt seil på en enkelt mast. Ikke verst for en tung motorglider i stål.

Cape Bowling Green Anchorage

Etter åtte timer, akkurat da vi trodde vi skulle finne et fredelig tilfluktssted fra det harde været, ble vi truffet av en skarp sving rett inn i stormen på vei inn i Cape Bowling Green.

Hele bukten er helt flat og gir absolutt ingen beskyttelse mot vinden fra noen retning. Vi så noen få trålere som raidet rett innenfor neset, men bestemte oss for å ikke bli med dem siden det ikke så så gøy ut i dønningen.

I stedet seilte vi mot vinden i nesten to timer til vi til slutt prøvde å ankre.

Det tok sju forsøk å få ankeret til å holde. Dessverre var gjørmen i Cape Bowling Green ikke egnet for den sterke vinden.

Siden vi var utslitte og det ikke var noen båter eller hindringer milevis i noen retning fra oss, la vi rett og slett ut de fleste kjettingene og byttet på å holde vakt så vi ikke dro for langt i løpet av natten.

Neste morgen hadde vi trasket over en kilometer over bukta. Vi oppdaget også at den fremre masten hadde noen strukturelle skader fra den grove sjøen dagen før og trengte reparasjoner.

Likevel var vi alle trygge, Townsville var bare noen få timers seiltur unna og forholdene var en forfriskende kontrast til dagen før.

Cape Bowling Green til Townsville

Det var en rolig tur til Townsville. Vi hadde svak vind med nesten ingen bølger og bare sporadisk skyer.
alt=“SEIL TIL TOWNSVILLE”>
Vi håpet at når vi ankom Townsville kunne vi dra til Magnetic Island og nyte vår velfortjente tid på øya. I stedet ble vi tvunget til å bestille en slip på Townsville-verftet for å utføre noen raske sveisereparasjoner på den fremre masten.

Det ser ut til at neste uke mest sannsynlig vil bli brukt til reparasjoner og vedlikehold når Malaika er ute av vannet.

Vi kan ikke alltid ha stille vær, vakre tropiske vann og uberørte øyer. Noen ganger står vi overfor stormen og uunngåelige reparasjoner eller vedlikehold. Det er litt som livet. Ubehag er en tilstand der veksten trives og det vi lærer av vanskene våre former oss.

Så, som det berømte marineordtaket sier;

Glatt sjø har aldri produsert en dyktig sjømann.







old=““>

.