5 myter om språklæring

5 myter om språklæring

En av tingene på listen min er å lære spansk flytende. Jeg lærte det grunnleggende under mine GCSEs (16 år siden!), tok et kveldskurs ved UCL i 2010 og drev også med Rosetta Stone og Duolingo.

I forkant av vår store tur bestemte jeg meg for å gjøre alvor og meldte meg på et Rosetta Stone-kurs online. Jeg har bestått mellomnivå B1 og jobber meg oppover nå. I mellomtiden frisker Peter opp sine grunnleggende kunnskaper i fransk.

Til sammen burde vi ha dekket store deler av Sør-Stillehavet og Sør-Amerika.

Lingvistikk er en av mine lidenskaper (jeg håper å få en mastergrad i det en dag). Da jeg begynte å lære spansk, leste jeg naturlig nok opp noen teorier om språklæring. Til min overraskelse viste noen av mine antagelser seg å være feil. Her er 5 språklæringsmyter som enhver språkelever bør huske på.

Myte 1. Du er for gammel til å lære et nytt språk

Noe av det vi hører oftest er at barn lærer språk raskere enn voksne. Vi nevner det ofte siterte eksemplet med innvandrerbarn som lærer engelsk uten utenlandsk aksent og oversetter for foreldrene sine hos legen eller tannlegen.

Dette er vanligvis forankret i "kritisk periodehypotesen", som antyder at barn lærer språk bedre fordi hjernen deres er mer elastisk [1].

Imidlertid har denne teorien blitt stilt spørsmål ved gjentatte ganger siden starten [2] og eksperimentelle studier har vist at ungdom og voksne presterer bedre enn små barn under kontrollerte forhold [3].

Det er også en myte at yngre barn lærer språk raskere enn eldre [4]. Kort sagt: du er ikke for gammel til å lære et nytt språk, så ikke bruk det som en unnskyldning.

Myte 2. Den beste måten å lære på er å bo i et fremmed land

Konvensjonell visdom tilsier at hvis du ønsker å lære spansk, bør du flytte til Spania. Dette høres ut som en god idé, men å flytte til et nytt land uten å lære litt grammatikk først vil tvinge deg til å utvikle dårlige vaner.

Du tror kanskje du vil forbedre deg over tid, men tenk på hvor mange førstegenerasjonsinnvandrere som bruker setninger som «Jeg tar det» i stedet for «Jeg tar det» selv om de har vært i landet i mer enn et tiår. Uten riktig motivasjon er det ikke en trygg måte å lære et nytt språk å flytte til et nytt land.

I stedet kan det være bedre å øve hjemme først, hvor du har tid og luksus til å lære riktig grammatikk og setningsstruktur først.

Myte 3. Hvis du lytter til et språk hver dag, vil du lære det ved osmose

Det kan være fristende å stille inn på en radiostasjon på et lokalt språk og håpe at noe av det når bevisstheten din uten anstrengelse, men effektiv språklæring involverer alle former for læring: lesing, skriving, lytting og tale.

Passiv læring vil sikkert hjelpe på aksent og uttale, men forskning viser at det alene ikke er nok å lære et nytt språk.

Myte 4. Uttale krever ikke aktivt arbeid

Mange språkelever antar at deres uttale er tilstrekkelig fordi læreren deres ikke korrigerer dem. Sannheten er at de fleste lærere lar alle unntatt de mest alvorlige uttalefeilene passere.

Med mindre du undervises privat, har ikke lærerne tid til å jobbe med hver enkelt elevs uttale i klassen. Som et resultat er det det mest forsømte området for språklæring.

Test dine verbale ferdigheter på ekte morsmål utenfor klasserommet og sikte på nesten innfødt uttale - radio, TV og filmer på det lokale språket kan hjelpe med dette.

Myte 5. Det er greit å gjøre feil

Som barn blir vi ofte bedt om å samhandle i klassen ved å love at det er greit å gjøre feil. Men feil kan være skadelige når du lærer et språk. Hver gang du bruker feil grammatikk øker du sjansene for å gjøre samme feil igjen.

Noen elever ønsker å lære så mye som mulig så raskt som mulig, men det er stor forskjell på flyt med feil og flyt uten feil, og å hoppe fra den første til den andre er mye vanskeligere enn å bygge den andre fra bunnen av.

Ta deg tid til å lære grammatikk og strukturere riktige setninger. Det vil gå sakte, men det er det eneste alternativet hvis du virkelig ønsker å bli flytende.

[1] Lenneberg, 1967; Penfield & Roberts, 1959[2] Genesis, 1981; Harley, 1989; Newport, 1990[3] Snow & Höfnagel-Höhle, 1978[4] Stern, Burstall & Harley, 1975; Gorosch & Axelsson, 1964; Bühler, 1972; Florander & Jansen, 1968

      .