5 myter for læringsspråk

5 myter for læringsspråk

En av tingene på bøtte -listen min er flytende i å lære spansk. Jeg lærte det grunnleggende under GCSE -ene mine (for 16 år siden!), I 2010 deltok i et kveldskurs på UCL og prøvde også med Rosetta Stone og Duolingo.

I løpet av vår store tur bestemte jeg meg for å ta den på alvor og registrert online for en Rosetta Stone-kurs. Jeg sjekket ungdomsskolen B1 og jobber for tiden opp. I mellomtiden pusser Peter sin grunnleggende kunnskap på fransk.

Samlet vi burde ha dekket store deler av Sør -Stillehavet og Sør -Amerika.

Lingvistikk er en av lidenskapene mine (jeg håper at jeg en dag vil lage en mester i den). Da jeg begynte å lære spansk, fant jeg selvfølgelig ut om noen teorier for språkopplæring. Til min overraskelse viste noen av mine forutsetninger å være galt. Her er 5 myter for språkopplæring som enhver språkelev bør huske på.

Myte 1. Du er for gammel til å lære et nytt språk

En av tingene vi hører oftest er at barn lærer språk raskere enn voksne. Vi navngir det mye siterte eksemplet på innvandrerbarn som lærer engelsk uten utenlandsk aksent og oversett det for foreldrene sine hos legen eller tannlegen.

Dette er vanligvis forankret i den "kritiske periodhypotesen", noe som indikerer at barn lærer språk bedre fordi hjernen deres er mer elastisk.

Denne teorien har blitt avhørt igjen og igjen siden begynnelsen [2] og eksperimentelle studier har vist at unge mennesker og voksne presterer bedre under kontrollerte forhold enn små barn [3].

Det er også en myte at yngre barn lærer å lære raskere enn eldre [4]. Kort sagt: Du er ennå ikke for gammel til å lære et nytt språk, så ikke bruk det som en unnskyldning.

Myte 2. Den beste måten å leve i et fremmed land

Konvensjonell visdom dikterer at du bør flytte til Spania hvis du vil lære spansk. Det høres ut som en god idé, men hvis du flytter til et nytt land uten å lære noe grammatikk på forhånd, vil du bli tvunget til å skaffe dårlige vaner.

Du kan tro at du vil forbedre deg over tid, men vurder hvor mange innvandrere av den første generasjonen setninger som "Jeg tar det" i stedet for "I Take It", selv om de har vært i landet i mer enn et tiår. Uten riktig motivasjon er ikke flyttingen til et nytt land en trygg måte å lære et nytt språk på.

Myte 3. Hvis du hører et språk hver dag, kan du lære det gjennom osmose

Det kan være fristende å slå på en radiostasjon på et lokalt språk og håpe at noe vil komme inn i din bevissthet uten anstrengelse, men effektiv språkopplæring inkluderer alle former for læring: lesing, skriving, lytting og tale.

Passiv læring vil helt sikkert hjelpe din aksent og uttale, men forskning viser at det alene ikke er nok til å lære et nytt språk.

Myte 4. Uttale krever ikke aktivt arbeid

Mange språkelever antar at uttalen deres er tilstrekkelig fordi læreren deres ikke korrigerer dem. Sannheten er at de fleste lærere alle slipper den største kvalen.

Hvis de ikke blir undervist privat, har ikke lærerne tid til å jobbe med uttalen til de enkelte elevene i klassen. Som et resultat er det det mest forsømte området for språkopplæring.

Test dine verbale ferdigheter på ekte morsmål utenfor klasserommet og streber etter en nesten morsmålsuttalelse - radio, TV og film i statsspråkhjelpen.

Myte 5. Det er greit å gjøre feil

Som barn blir vi ofte bedt om å samhandle i klassen ved å love at det er greit å gjøre feil. Imidlertid kan feil være skadelige når de lærer språk. Hver gang du bruker feil grammatikk, øker du sannsynligheten for at du vil gjøre den samme feilen igjen.

Noen elever ønsker å lære så mye som mulig så snart som mulig, men det er en stor forskjell mellom flytende med feil og flytende uten feil, og det er mye vanskeligere å hoppe fra den første enn å bygge den andre fra bunnen av.

Ta deg tid til å lære grammatikken og strukturen riktige setninger. Det vil gå sakte, men det er den eneste måten hvis du virkelig vil snakke flytende.

[1] Lenneberg, 1967; Penfield & Roberts, 1959 [2] Genese, 1981; Harley, 1989; Newport, 1990 [3] Snow & Höfnagel-Höhle, 1978 [4] Stern, Burstall & Harley, 1975; Gorosch & Axelsson, 1964; Bühler, 1972; Florander & Jansen, 1968

 .